Presse og media

[audio:http://www.smartlaering.no/wp-content/uploads/2010/12/Presse-og-media.mp3|titles=Presse og media]

Mette arbeidet i mange år i et «system» som ofte satte begrensninger for hennes mulighet til å hjelpe elever med lese- og skrivevansker.

Og Tom har siden 1996 engasjert seg for, og på vegne av, dyslektiske skolebarn og studenters rett til utdannelse. Politisk arbeid rettet mot Kunnskapsdepartementet og Stortinget ble fort en naturlig del av hans engasjement.

Dette er kort bakgrunn for at vi dag driver Smart Læring. Og våre meninger formes selvfølgelig av våre erfaringer og vår bakgrunn – noen av våre holdninger og meninger kommer til uttrykk på denne siden:

Undervisningsvansker eller lærevansker?

[audio:http://www.smartlaering.no/wp-content/uploads/2010/12/Undervisningsvansker-eller-lærevansker.mp3|titles=Undervisningsvansker eller lærevansker]

Det finnes nok oftere undervisningsvansker enn lærervansker i våre grunnskoler. Fordi dagens skole ikke har tid og blikk for elever som krever mer ressurser og andre metoder for læring, enn det som passer for gjennomsnittseleven i en standardisert skolehverdag. Etter min mening er dette først og fremst å forstå som en systemsvikt, og bør ikke tolkes som en påstand om at skolen har dårlige lærere.

Når skolen ikke mestrer opplæring av en elev, forklares dette ofte ved å peke på eleven som årsak. Diagnoser som dysleksi og dyskalkuli er ofte et uttrykk for slike ansvarsfraskrivelser fra skolens side.

Dysleksi og dyskalkuli er ingen hindring for læring, men jeg innrømmer at det er ressurskrevende – ja det kreves mer ressurser enn det de fleste skoleeiere er villige til å bruke. Og her er vi ved problemstillingens kjerne.

For riktig metode og nok ressurser i fagene norsk og matematikk vil som regel fjerne det skolen forstår som lærevansker hos enkeltelever. Med andre ord, jeg mener skolen feilaktig peker tilbake på elevene som årsak til manglende læring – jeg peker tilbake på skolens administrative praksis og fravær av pedagogisk mangfold.

Min like enkle som klare påstand er nemlig: Når intelligente og intellektuelt velutrustede barn ikke lærer det de skal på skolen, så er det skolen som har skyld og ansvar – barnet har ikke ansvaret og er ikke årsaken til fravær av læring.

Stikkord som metodemangfold, taktile læringsmidler, gjerne kombinert med innlæringsmetoder som Grunnleggende Begrepssystemer, utviklet av professor i pedagogikk Magne Nyborg, har vist seg som en god grunnmur for livslang læring. Dette kombinert med bruk av moderne programvare som gir utstrakt lese- og skrivestøtte i skolearbeidet, har vist at skolesvake elever mestrer skolen på linje med andre elever.

I mange kommuner medfører en diagnose det som ofte omtales som ”rett til fritak” fra fag og deler av fag. Noe som kommer til uttrykk gjennom en individuell opplæringsplan (IOP). En IOP innebærer ofte et redusert faglig omfang for den aktuelle elev. Som for mange ender opp i en grunnskoleutdannelse som i praksis gjør videre skolegang umulig.

Språkbruken avslører systemsvikten: Når skolefolk omtaler det som en rettighet for elever med for eksempel dysleksi å ikke bli undervist i fag de ikke har lært, så svikter skolen sitt samfunnsoppdrag. – Det kan ikke kalles en rettighet og ikke bli undervist i fag man ikke har lært!

Det og ikke undervise ressurskrevende elever er en rettighet skolen har tilranet seg gjennom en byråkratisk administrativ praksis, slik at alle ansatte i skolen kan fraskrive seg alt personlig ansvar for elevers manglende læring.

Tom J. Myhre (2011) Master i sosiologi.

Meningenes bakgrunn:

Toms masteroppgave for nedlastning: «En inkluderende grunnskole for lesesvake og dyslektiske elever?»

Portrettintervju med Tom: I Romerikes Blad

Debattinnlegg Aftenposten: Rettsløse skolebarn

TV2 nyhetene 2008: Juridisk fakultet nektet dyslektisk stundent tilrettelagt eksamen i nære innpå tre år – Tom var hennes fullemektig

Kan dysleksi også forebygges?